Til førstesiden                                                                                                                                                      www.femtetrinn.no          

 

Tilbake til førstesiden

   
 

 

Ny plattform for demokrati

De gamle politiske partiene er skapt for å løse 1900-tallets utfordringer. Nasjonalstatene er også skapt for å løse fortidens behov. Nå må vi etablere nye plattformer for å utøve og utvikle demokrati.

Demokratiets nåværende utviklingsfase

Demokratiutviklingen, slik vi ser den i Norge og de fleste vesteuropeiske land, er inne i en fase som er ganske markert forskjellig fra de foregående faser. Mye taler for at det er en ganske kort overgangsperiode som fører oss frem til neste hovedfase.

Demokratiutviklingen i Norge sammenfaller grovt sett med resten av Vest-Europa. Den første hovedbolken fra 1814 til ca 1900 kan vi kalle ”demokratiseringsfasen”. Den kulminerte i Norge omkring år 1900 med allmenn stemmerett først for menn så for kvinner noen år senere. Omkring århundreskiftet ble også Arbeiderpartiet etablert med en klar ideologisk plattform.  Scenen var satt for den neste store epoken, også den skulle komme til å vare i snaue 100 år.

Vi kan gi epoken som varte det meste av 1900-tallet merkelappen ”ideologisk partikamp”. Det var klare interessegrupper basert på klasse og næringsinteresser, men også kulturelle motsetninger. Arbeiderbevegelsen kjempet seg frem til regjeringsmakt og spilte en dominerende rolle i oppbyggingen av landet etter 2. verdenskrig.

Hvor lenge denne ideologisk definerte interessekampen, for ikke å si klassekampen, varte, kan diskuteres, men den døde med et siste ideologisk blaff på 1970-tallet. La oss for enkelhets skyld si at den varte fra 1900 til 1980. Hovedårsaken til at den tok slutt, er ganske enkel og åpenbar. Ideologiene som sto mot hverandre bygget på en samfunnsanalyse og på målsettinger som var utformet på siste halvpart av 1800-tallet.

Omkring 1980 var disse målene i rike, vestlige land som Norge i all hovedsak nådd. Situasjonen var en annen, det gamle kartet passet ikke lenger med terrenget.

Sammenlikner vi det politiske spillet på riksplan i Norge i 1950-årene med dagens politiske liv, ser vi tydelig at det er to forskjellige spill. I 50-årene sto politikerne godt forankret i befolkningsgrupper, i ideologier og interesser de kjempet for – man kjempet for sine - så fikk det bære eller briste. Og velgerne stemte stort sett på det partiet deres far hadde stemt på.

I dag leter politikerne etter gode saker de kan vinne tilslutning på. Velgerne hopper fra det ene partiet til det andre. Politikken er blitt til et stemmemarked hvor alle kjemper om tilslutning fra valg til valg, fra gallup til gallup. Spor av de gamle ideologiene finnes, de er en del av den merkevaren som partiene forsøker å selge seg på, men spillet er markedsstyrt, ikke ideologistyrt.   

I likhet med de fleste andre varer selges politikken like mye på innpakningen som på innholdet. Partilederdebatter og NRKs ”folkemøter” er blitt rene underholdningsprogrammer hvor de ledende medier deler ut terningkast som poeng til vinneren av kampen. Dagsorden settes stort sett av media, det gjelder å være raskt på ballen og ta poeng. Det langsiktige, ideologiske arbeidet som det tok 100 år å fullføre er erstattet av ”instant politics”. Demokratiet har kommet i sin ”populistiske fase”. De gamle målene er nådd, vi virrer rundt i målområdet og vet ikke hvor neste etappe skal føre oss.

Mye taler for at denne populismefasen vil bli relativt kortvarig. Det er to, kanskje tre hovedgrunner:

  1. Svært mange mennesker opplever det nåværende spillet som utilfredsstillende. Politikerforakten er vidt utbredt. Ikke har vi så mye tillit den andre hovedparten i spillet heller, til massemedia. Mangelen på politisk lederskap er tydelig for de fleste. Den barnslige hakkingen med ”jeg er bedre enn deg”- argumentasjonen stiller politikken i vanry.
     
  1. Den andre grunnen til at dette ikke kan vare svært lenge, er at de reelle utfordringer vi står overfor er utpreget langsiktige. Klimaendringene er det tydeligste og etter hvert mest påtrengende tegnet på at ”mer av det samme” skaper flere problemer enn det løser.
      
  1. Så er det kanskje også en tredje grunn som kan forsvare sin plass her, den teknologiske. Arenaen for den populistiske epoken er TV og andre massemedier i en heftig kamp fra dag til dag om seertall og opplagstall. De ideologisk styrte avisene på 1950-tallet dannet en helt annen arena, og dermed også et annet spill om makten. Med Internett og digitaliseringen av TV og radio, dannes en ny arena, en ny kommunikasjon mellom folket og dets ledere.

Partiorganisasjonene var i forrige epoke helt avgjørende som maktbase, som politikkbasis og som finansieringskilde. I dag er medlemsmassen svært liten og den betyr økonomisk sett  enda mindre. Det finnes ingen annen grunn til å melde seg inn i et parti enn at man vil gjøre politisk karriere. Tenkningen i de små mer og mindre profesjonelle partiapparatene er i stor grad markedsorientert.

 

Demokratisering

Ideologisk partikamp

Populisme

Dialog

1814 -

1905  -

1980  -

2010?

Kamp om stemmerett

Verbal kamp mellom grupper om fordeling av goder

Kamp om markedsandeler

Vinn-vinn samspill

 

 

Dialogepoken

Hvilket navn den neste epoken i ettertid vil få, har det liten hensikt å gjette på, men en brukbar arbeidstittel kunne være ”Dialogepoken”. 

Det vil være mulig for den politiske eliten å stå i direkte og reell dialog med velgerne, ikke bare i form av meningsmålinger, men reelt å bygge opp en dialog gjennom ”nettsteder” som avløser den tradisjonelle medlemsorganisasjonen.

Det vil også være mulig for denne samme eliten og bygge opp en bred og varig allianse som kan løse de langsiktige utfordringene vi står overfor gjennom de dialogiske metoder for samspill som nå utvikles bl a for bruk i næringslivet.

Den ideologiske partikampepoken i den nasjonale politikken hadde debatten som sin viktigste metode. Motsetningene kom frem og ble utspilt på en ikkevoldelig måte i  et verbalt kampspill. På den internasjonale arena har det vært en veksling mellom krig og diplomatisk dialog. På lokalt plan har det vært et større innslag av brede politiske løsninger uten ideologiske elementer enn på riksplan. Det er først og fremst nasjonalstatene som har rendyrket den partipolitiske debatten som kampsport og metode. 

I dag er nasjonalstatens relative betydning på retur. Stadig mer fungerer globalt og er utenfor nasjonal styring. Mellom nasjonalstaten og det globale ligger EU og vel etter hvert tilsvarende regionale organisasjoner andre steder.

Hovedtrenden har vært at markedet har overtatt for politikken og har overtatt i politikken. Globale markeder overstyrer nasjonalstaten og markedstenkningen har overtatt for ideologiene. Men markedene endres også. Det skjer en overgang fra alles kamp mot alle i et vinn-tap spill til dialogiske nettverk med vinn-vinn spill. Vinn-vinn spill er krevende, men langt mer effektive. Det er neppe noen dristig spådom å si at på felt etter felt kommer de til å utkonkurrere de gamle kampspillene både i markedet og i politikken.

 

Dialogen med folket

Vi kan tenke oss at fremtidens dialog mellom den politiske ledelse og folket handler om folkets verdier,  om de grunnleggende verdier folk ønsker å bygge sine og sine barns liv på. Dette er det beste i folk, det positivt emosjonelle, det bokstavelig talt mest verdifulle.

Dagens spill handler om det motsatte, om raske standpunkter til konkrete saker i håp om å vinne popularitet, ofte på øyeblikkets opprørthet basert på medienes dramaturgi. Politikken handler i dag om meninger. Men i våre meninger, i de standpunkter vi tar til enkeltsaker, ligger i tillegg til våre grunnleggende verdier, også en rekke forutsetninger og antakelser om årsaksforhold og konsekvenser – som for det meste stort sett er gjettverk og løse antakelser. Slike saker er lette å manipulere. Den ene dagen er publikum opprørt over den ene saken, den neste en annen – og politikerne forsøker å utnytte situasjonen så godt de kan til å fremheve seg selv.

De politiske debatters forkjempere, tilhengerne av de verbale slagsmål, hevder med styrke at vi er avhengige av en kritisk tilnærming. Det er først gjennom strid at sannheten  avsløres. Problemet med dette argumentet er at man ikke skiller klart mellom den nøkternt rasjonelle undersøkelse, det klinisk objektive, den følelsesløse avsløring og på den annen side den emosjonelt negative.

En kritisk tilnærming betyr nesten alltid en negativ tilnærming. Den nøkterne rasjonelle vurdering blir tilført negativ emosjonell energi. Den  dialogiske metode betyr først og fremst at man rendyrker det rasjonelle og det positivt emosjonelle, at man ekskluderer det negativt emosjonelle. Det betyr ikke at man ”ukritisk” godtar ting, tvert imot, man kan nøkternt vurdere alternativene uten å måtte ta hensyn til negative følelser.

Dialogens målsetting vil måtte være langsiktgige, varige løsninger.  Det er dem som samsvarer med de grunnleggende verdier og de aktuelle utfordringer. Kvantitative mål vil måtte erstattes med kvalitative mål. En av utfordringene blir å konkretisere disse, gjøre dem målbare. Det betyr at økonomisk vekst som mål må erstattes av økonomisk/økologisk kvalitet. Det betyr at menneskets selvrealisering knyttes til kvalitative mål for seg selv og andre.  Alt dette må vokse frem gjennom ”den store samtalen”, dialogen med folket.  Det er ikke sikkert det er så vanskelig når man bare spiller på lag med det beste i folk, med deres verdier.

Alle vil ikke bli med. Noen vil prioritere kortsiktig nytelse fremfor langsiktighet. Noen vil ha billigst mulig bensin og råest mulig bil uansett konsekvenser for miljøet. Noen vil tviholde på enkel populisme.  Andre vil holde fast ved gamle dogmer og lojaliteter. Det gjelder både i eliten og i folket, men  i det norske folk i dag, vil dette neppe utgjøre en majoritet.


 

 
Skriv ut artikkelen som Word-fil