Til førstesiden                                                                                                                                                      www.femtetrinn.no          

 

Tilbake til førstesiden

   
 

  Molekylær teknologi

Nanoverdenen hvor den molekylære teknologien utvikles, befinner seg i grenselandet mellom atomenes verden der kvantefysikken rår og makroverdenen der enheter bestående av ufattelig mange atomer følger den klassiske fysikkens lover. Vi har oppdaget at naturen er bygget opp av nanomaskiner, svært små, svært avanserte maskiner – eller roboter. Det er fullt av dem i hver eneste celle i kroppen vår og i hver eneste celle i hvert eneste gresstrå på jorden. Virusene som angriper oss er også små nanoroboter. De viktigste av disse nanomaskinene er kanskje kloroplasterne, de som utfører fotosyntesen, de som ved hjelp av solenergi omdanner vann til surstoff, som igjen gir muligheter for høyere livsformer. Det finnes 50 000 slike kloroplastere på hver kvadratmillimeter av hvert eneste grønne blad på Jorden. Sannheten er at vi lever i en verden av nanomaskiner, vi har bare ikke oppdaget det før nylig fordi de er så avsindig små i forhold til oss.

I starten er det naturlig å la eksisterende nanomaskiner produsere for oss. Vi kan for eksempel bruke E. coli-bakterier. Faktisk har vi lenge brukt bakterier. I tusener av år har vi brukt gjær- og muggbakterier for å brygge øl, legge vin, heve brød og kultivere ost. I dag bruker vi også bakterier til å produsere antibiotika, industrielle kjemikalier, vitaminer og annet.

Når vi har lært å beherske produksjonsprosesser som lar ting vokse nedenfra og opp, vil det nok ha mer karakter av dyrking enn av produksjon. Man kan forestille seg en bioreaktor i form av et kar der det er senket ned tynne plater med et enormt antall ørsmå bakterier eller liknende. Inn i karet strømmer vann og næringsstoffer, og nedenfra bobler det opp luft. Den samme strømmen fører med seg proteinene som produseres, ut av karet. Strømmer av ulike proteiner føres så sammen og selvmonterer. I prinsippet, i fremtiden sannsynligvis også i praksis, kan proteiner bygge nær sagt hva som helst på denne måten, både av harde og myke materialer.

Stoffene blir smarte

Et viktig poeng er at det ikke bare er maskinene som blir smarte, stoffene selv blir smarte. Vi får materialer som justerer sine egenskaper etter endringer i miljøet, for eksempel ved å slippe gjennom mer og mindre lys eller varme. Man har lenge arbeidet med stållegeringer som styrker seg selv ved fare for brudd. James Sirikis, direktør ved Smart Materials and Structures Research Center ved universitetet i Maryland, uttalte i en artikkel i et spesialnummer av magasinet Time vinteren 1997–98: «Vi kommer til å få strukturer som sier ‘au’!».

Vi kan få såkalt «elektronisk papir», som kan vise tekst og bilder. Vi er i ferd med å få bøker og aviser som kan skifte innhold over mobilnettet. Vi kan få tapet som skifter farge eller mønster når vi ber om det. Vi kan få klær som skifter farge etter eierens humør. Fremtidens tekniske løsninger er ukjente, men på ulike måter vil selv materialene bli smarte.

 

 

 


 

 
Skriv ut artikkelen som Word-fil