Til førstesiden                                                                                                                                                      www.femtetrinn.no          

 

Tilbake til førstesiden

   
 

 

Det 5. trinn,  Kapittel 1

Landskapet rundt svingen

En rask gjennomgang av bokens hovedbudskap

En gang, i en ikke altfor fjern fremtid, vil livet på Jorden bli svært mye bedre enn det er i dag. Tunge trender, selve den bakenforliggende hovedtrenden, peker i den retning. Tidsfaktoren er den vanskeligste å vurdere fordi det er mulig både å forsinke og fremskynde prosessen. Uansett står vi foran en lang overgangsperiode som vil bli vanskelig for mange, men en utrolig rik tid for dem som tar utfordringen.

Faktum er at denne overgangsperioden allerede har begynt. Vi ser den bare ikke fordi vi ikke har fått øye på fremtiden. Det nye som står foran oss, er så overraskende at det er vanskelig å få øye på, det representerer en klar kursendring i forhold til hovedtrenden de seneste hundreårene. Likevel er det en naturlig fortsettelse av den store kulturhistoriske utviklingsretningen, som igjen er en fortsettelse av selve evolusjonens retning.

Vi står foran en ny virkelighet, ikke så mye på grunn av de fysiske endringene, selv om de også vil bli store. De mest fundamentale endringene vi står overfor er av ikke-fysisk art. De er minst like «virkelige», men fordi vi gjennom flere hundre år har vent oss til å tro at den fysiske dimensjon er den eneste «virkelig virkelige», har vi vanskelig for å oppdage den nye virkeligheten som venter på oss.

Hva så med økokrise, overbefolkning, atomkrig, klimaendringer, terrorkrig og alt det andre vi er redd for? Ja, det kan gå galt, det meste kan det, men om det nå ikke gikk galt – hva da? Det er det spørsmålet denne boken skal forsøke å gi et svar på. Det finnes andre mulige svar, fremtiden finnes bare som muligheter, men svaret vi her søker er det hovedalternativet som ligger midt i løypa.

Egentlig ligger det nye like foran oss, men det er som om et speil står mellom oss og fremtiden. Når vi ser fremover, ser vi bare mer av nåtiden, bare mer av det samme. Eller med et annet bilde: Det nye ligger like rundt svingen, men vi får ikke øye på det fordi vi tror veien går rett frem, og stirrer derfor stivt i den retningen.

Det er blitt ganske skremmende å stirre slik rett frem fordi utviklingen går fortere for hver dag, og ingen klarer lenger å se mer enn noen få år fremover, heller ikke ledere i politikk og næringsliv. Vi akselererer inn i svingen, og vi ser at kjører vi rett frem, havner vi i grøfta. Men slapp av, la oss titte rundt svingen og se hva som venter oss. Det krever at vi tøyer oss og er litt fleksible, men til gjengjeld er det nye landskapet som åpner seg både lysere, varmere, vakrere og større enn det vi kommer fra.

Det er en ganske tøff historie vi har bak oss, menneskenes historie har så visst ikke vært noen søndagsskole. Mange er sterkt preget av fortiden og har vanskelig for å legge den bak seg. Men det er en lettelse å oppdage at vi, menneskeheten, tross alt har lagt det verste bak oss. Svingen vi nå går inn i kan bli litt brå for mange, og det vil ta noen generasjoner å komme ut av den, kanskje 100150 år for de ledende landene, men så åpner det nye fredfulle landskapet seg for oss.

Modernitetens krise

Epoken vi gjerne kaller den moderne, som begynte med renessansen for 500 år siden, bærer tydelige tegn på å være inne i sin sluttfase. Noen foretrekker å omtale denne sluttfasen som modernitetens krise. Betegnelsen sier ikke noe om hva som er karakteristisk for perioden, bare at den representerer noe nytt, noe moderne, hvilket ikke lenger er særlig treffende når epoken er flere hundre år gammel og lider av tydelige alderdomstegn. Epoken kan med fordel kalles materialismen, fordi det karakteristiske ved den er at både virkelighetsoppfatning og verdisystem er materialistisk.

Materialismens store prosjekt har vært å forstå og beherske det fysiske. Gjennom en hel serie vitenskapelige og industrielle revolusjoner har den vestlige verden hatt en enorm suksess med dette prosjektet. Vi har oppnådd en materiell levestandard og en økonomisk vekst som ingen før oss. Individet, de brede masser, er frigjort ikke bare fra sult og undertrykkelse men også fra knapphetens slaveri, fra å måtte bruke hele livet på å sikre det daglige brød. Resten av verden kjemper med å kopiere moderniseringen, enkelte med å motarbeide den, men for det store flertall i den vestlige verden er prosjektet gjennomført med stor suksess.

Nå er vi som er så heldige å leve i den rike del av verden, kommet til et punkt da mer av det samme synes å skape flere problemer enn det løser. Vi har støtt på planetens økologiske begrensninger og innser at fortsatt økonomisk vekst i all evighet er en umulighet. Ny teknologi kan forlenge prosessen, men den hjelper ikke oss som allerede lever i et overflodssamfunn. For oss er problemet at vi ikke lenger har langsiktige, meningsfylte mål. Vi har allerede det vi med rimelighet trenger og blir i lengden ikke lykkeligere av enda større boliger, flere biler og mer eksklusive middager. Vi holder på med det samme fordi vi ikke vet hva vi ellers skulle gjøre. Og foreløpig er nok de fleste tilfreds med det, enten de nå vier seg til å nyte det gode liv eller fortsatt er sultne. Mange er unge og uetablerte. Noen er av ulike grunner grådigere enn andre. Men ikke så rent få har oppdaget behovet for et nytt, langsiktig mål.

Knapphet på materielle goder kombinert med teknologisk utvikling og politisk frigjøring, gav livet mål og mening. Vi hadde noe å kjempe for og et mål å arbeide mot, både samfunnet og hver enkelt av oss skulle opp og frem, det var selvinnlysende meningsfullt. Men når dette i rimelig grad er oppnådd, gir ikke økende overflod av materielle goder og fritid livet mål og mening på samme måte. Det kan gi noe i øyeblikket, men selv om vi øker dosene av nytelse og spenning, oppnår vi ikke den samme energigivende, udiskutabelt meningsfulle retningen på våre liv.

I de vesteuropeiske landene ser vi det kanskje tydeligst i politikken. De politiske ideologiene er døde fordi deres langsiktige mål er nådd, ideologiene fra 1800-tallet har utspilt sin rolle. Regjeringer og parlamenter har alle økonomisk vekst som sitt overordnede mål, det gjentas som et mantra, en materialistisk besvergelse, men det gir ikke lenger langsiktighet og visjonær ledelse. Veksten har havnet i gruppe med børskurser og opinionsmålinger, som kortsiktige indikatorer på profesjonell management. Vi har fått en form for instant politics der politikerne tar stilling til de spørsmål som til enhver tid reises i media, i håp om å få størst mulig oppmerksomhet. Og mediene fungerer selv som markedsstyrte forsterkeranlegg på strømninger i samtiden.

Billedkunsten er et annet felt der det er lett å få øye på modernitetens krise. Den er blitt til form uten innhold, den har ikke lenger noe program, ikke noe budskap, ingen avsløring for å vekke menneskenes bevissthet. Hovedstrømningen i den etablerte billedkunst er form der vi selv kan dikte inn det innhold vi måtte ønske. Talentene er sikkert ikke mindre enn før, men kunsten speiler en kulturepokes siste fase – uten at vi har fått øye på den neste. Vi virrer rundt i målområdet og vet ikke hvor den neste etappen går, hva som er neste retningsgivende mål.


Materialismens prosjekt

Modernitetens/materialismens prosjekt var å forstå og beherske det fysisk materielle og å frigjøre individet. For å oppnå det måtte man bryte med middelalderens forestillinger om at alt var styrt av Guds hånd, at hvert blad som falt til jorden, hver sykdom som rammet menneskene, var uttrykk for Hans vilje. Man måtte lære å se fysiske gjenstander som objekter i seg selv, styrt av naturlover. En stein var en stein, verken mer eller mindre, og den var til enhver tid påvirket av den samme tyngdekraften. Mennesket kunne frigjøre seg fra naturens luner ved å oppdage naturlovene og ved å lære seg å utnytte dem til egne formål. Man objektiviserte det fysiske, det ble til forståelige og forutsigbare objekter.

Individets frigjøring var både et mål og et middel i denne prosessen. Middelalderens autoritære samfunn var ikke egnet til å fremme en objektiv tilnærming, der det fysiske beviset gjennom praktiske forsøk stod som det endelige sannhetskriteriet. Etter hvert tvang det seg frem et samfunnssystem hvor det avgjørende var hva man utrettet, ikke hvilken familie man var født inn i. Ingeniøren, oppdageren, oppfinneren, pioneren, reformatoren – disse var den nye tids helter.

Dypest sett har den materialistiske epoken som nå går mot sin slutt, vært et stort frigjøringsprosjekt. Det har vært en frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets fysiske slit og autoritære, hierarkiske maktstrukturer. Resultatet er en situasjon der vi i den rike demokratiske del av verden, i større grad enn noen før oss, står fritt til å gjøre hva vi vil. Frihet betyr riktignok ikke frihet til å bryte lover, verken samfunnets lover eller naturlovene, men det betyr at vi forstår hvordan disse lovene fungerer, og kan innrette oss slik at de tjener våre interesser. Mennesket lærte å fly ved å utnytte naturlovene, ikke ved å bryte dem.

Forvirring i målområdet

Men så har altså denne frigjøringsprosessen stoppet opp i den rike del av verden. Vi forstår i hovedsak hvordan den fysisk materielle verden fungerer, og vi har stort sett det vi trenger av materielle goder. Vil vi jobbe hardt for å skaffe oss flere ting og høyere stillinger, står vi fritt til det; prioriterer vi mer fritid, er det fullt mulig. Men det mange er i ferd med å oppdage, er at utviklingen ikke lenger har karakter av et frigjøringsprosjekt.

Vi står fritt til å gjøre hva vi vil, men det blir for hver dag tydeligere at vi ikke står fritt til å ville det vi vil. Vi går rundt med en masse meninger, vi liker eller liker ikke, tror eller tror ikke, men hvor har vi alt dette fra? Hvor kommer disse meningene fra? Hva hjelper det om vi kan gjøre det vi har lyst til når vi ikke selv kan bestemme våre lyster? Hvilken frihet er det å kunne si sin mening dersom våre holdninger er et ubevisst produkt av arv og miljø?

Det mest opplagte, nesten overtydelige eksempel på hvordan samfunnet i den senmaterialistiske fasen fungerer, er reklamen, hele markedsføringsapparatet. Det er verdenshistoriens i særklasse største propagandaapparat. Store deler av det vi betaler for varene i butikken, går til reklamen som skal få oss til å kjøpe dem. Det gir oss en frihet på detaljnivå til å velge mellom dusinvis av ulike sjampoer eller hvilke av årets moteklær vi vil kjøpe, men ser man det litt på avstand fortoner det hele seg som et samfunn på autopilot. Markedene svinger frem og tilbake, og forbrukerne dingler med.

Stadig mer blir markedsstyrt, en særdeles effektiv metode til å fremme økonomisk vekst og raske endringer – markedet har sine meget sterke sider. Men markedet betyr at de store beslutningene fremkommer som summen av alle de små. Det er ikke lenger noen som styrer mot langsiktige, ideologiske mål. Det går fortere enn noen gang, men vi kjører på autopilot og vet ikke hvor vi skal. Likevel er det tegn som tyder på at overgangen til den neste kulturepoken er under utvikling, vi har bare ikke helt fått øye på den enda.

Materialismen overskrider seg selv

Prosessen er fremskyndet av datamaskinene som har tvunget frem et klart skille mellom maskinvare og programvare. Vi har vent oss til at maskinvaren er det som finnes fysisk, mens programvaren er et ikke-fysisk fenomen. Programvaren kan sendes over Internett, vi kan importere den til harddisken eller frakte den på en diskett, men i seg selv er den ikke fysisk materielle, den er programmet som bestemmer hvordan det fysiske skal oppføre seg. Terminologien har begynt å sige inn i hundedressuren, der man snakker om hvordan hundene er blitt programmert, og i dagligtalen når vi ser mennesker som oppfører seg underlig. Vi har begynt å objektivisere det som, når det opptrer hos mennesker, kalles bevissthet.

En raskt voksende bransje har lenge vært selvutvikling, alle typer kurs, seminarer og bøker som skal lære oss hvordan vi skal kunne programmere, og ikke minst omprogrammere, oss selv. Lengst er dette drevet i konkurransesamfunnets ytterste spiss, i næringslivets ledertrening, i eliteidretten, og i kreative yrker som reklame. Der hvor kravet til omstilling og nyskaping er størst, der det kreves ekstreme prestasjoner, er man på full fart inn i objektiviseringen av det mentale.

Kulturepoken som kommer etter den materialistiske, kommer neppe i form av en motbevegelse, et opprør utenfra. Senmaterialismen er ikke preget av stagnasjon, men tvert imot av en voldsom dynamikk og omstillingsevne, det er noe febrilsk og hyperaktivt over den. Faktisk er senmaterialismen i ferd med å overskride seg selv, med å akselerere ut av sitt eget skall.

Foreløpig brukes selvutvikling og reprogrammering til å produsere vinnere i materialismens konkurransesamfunn. Den viktigste langsiktige effekten er likevel at det øker bevisstheten om det ikke-fysiske, om hvordan vi fungerer på de ikke-fysiske plan. I næringslivet er hjernekapital blitt viktigere enn fysisk kapital. Emosjonell kapital er et begrep som ennå ikke er tatt i bruk, men som ville være en meget dekkende fellesbetegnelse på fenomener som merkenavn og image, samt kunders og ansattes begeistring og lojalitet. Det krever systematisk arbeid over lang tid å bygge opp et fond av emosjonell kapital.

Om mange forskere fortsatt har problemer med å forholde seg til det ikke-fysiske, så har børsen for lengst sprengt den materialistiske virkelighetsoppfatningen ved å gjøre programvareselskapene til økonomiske vinnere. Det er ikke bare at produktene strengt tatt ikke  finnes som fysisk materie men produsentene av det ikke-materielle prises ut fra deres emosjonelle og intellektuelle kapital, ut fra markedets forventninger (følelser) om innovasjoner (tanker) de skal gjøre i fremtiden.

Materialismens virkelighetsoppfatning er i ferd med å slå sprekker. Det må nødvendigvis starte der, først virkelighetsoppfatningen, så verdisystemet. For hvordan kan man verdsette noe man har vanskelig for å fatte eksistensen av? Første skritt er at vi begynner å objektivisere det mentale, slik vi i forrige omgang begynte å objektivisere det fysiske.

Det neste store prosjektet

Det er dette som peker seg ut som det naturlige og mest sannsynlige neste trinn i utviklingen. Forrige trinn var å lære oss å se objektivt på det fysiske og på det grunnlag utvikle det nødvendige tekniske grunnlag for å beherske det. Det neste trinn, som vi så smått har begynt på, er å objektivisere det som ikke er fysisk. Ved første øyekast er det vanskelig å få øye på hvilket enormt sprang vi er i ferd med å ta. Hver for seg er de første tegnene ikke så dramatiske, men setter man dem sammen og tegner et bilde av hvordan dette kan bli i fremtiden og slik denne boken er et forsøk på, fremstår et tydelig mønster.

Vanskeligheten er at hver kulturepoke, hvert kulturelle utviklingstrinn, har sitt paradigme, sin måte å oppfatte virkeligheten på. De fleste av oss som lever i dagens vestlige samfunn, opplever både verden og oss selv på en ganske annen måte enn de fleste av dem som levde i middelalderen. De var programmert på en annen måte, de tenkte og følte på en annen måte. Tanker som for dem var den soleklare sannhet, er for oss ren overtro. Forhold som ville gjøre oss sinte, gjorde dem glade. Stilt overfor den samme situasjon vil middelaldermennesket og det moderne mennesket oppleve to forskjellige virkeligheter. Selv om sanseinntrykkene er de samme, er tolkningen/forståelsen ulik.

Dersom vi nå skal prøve å forestille oss utviklingen opp på et neste kulturtrinn, etter materialismen, må vi først forsøke å forestille oss virkelighetsoppfatningen til menneskene som vil leve på dette kulturtrinnet. Øvelsen er vanskelig, men ikke umulig. Vi har gjennomført noen kulturtrinn allerede, og vi kan se et mønster det er mulig å forestille seg en naturlig fortsettelse på. I lys av denne mulige fortsettelsen blir en del utviklingstrekk i dagens samfunn stående som tydelige piler frem mot det nye – den spede begynnelsen på det vi her skal kalle transformasjonen, overgangsfasen til det 5. kulturtrinn. Programmering og selvutvikling, endringskompetanse, mental trening, emosjonell intelligens og alle de andre moteordene handler ikke lenger bare om fikse kurs og smarte maskiner, de blir til forvarsler om en ny tid.

Kulturhistorien handler grunnleggende sett om utviklingen av menneskets bevissthet. På det materialistiske trinn har vi gjort et kjempesprang ved å bli oss bevisst hvordan det fysiske fungerer, og har på det grunnlag skapt muligheten for å løse våre materielle behov. På det neste trinnet skal vi, ifølge det fremtidsbildet som skisseres i denne boken, bli oss bevisst hvordan det ikke-fysiske fungerer.

Tre verdener i én

I den skissen til nytt paradigme som her legges frem, er det grunnleggende at vi ikke står overfor en fysisk og en ikke-fysisk verden, slik blant annet Descartes hevdet, men en fysisk og (minst) to ikke-fysiske verdener. Når vi for alvor begynner utforskning og teknikkutvikling på det ikke-fysiske felt, så er dette første hovedopprydding. De to ikke-fysiske verdener, som her kalles den emosjonelle og den rasjonelle, er sannsynligvis hver for seg like omfattende som den fysiske og like forskjellige seg imellom som de er i forhold til den fysiske virkelighet.

Utforskning og teknikkutvikling, særlig for den emosjonelle verden, er i dette scenariet oppgaven for det 5. trinn. Scenariet skal bare beskrive en mulig oppgave, ikke utføre den. Ambisjonen er å vise at det er store uløste oppgaver å ta fatt på, og at selv nokså elementære fremskritt vil gi store fordeler. Dette er et felt der kruttet ennå ikke er oppfunnet, der forskning og teknikkutvikling er på tidlig «kjøkkenbenknivå», og der det er langt igjen til det 5. trinns svar på Newton. Skjønt i tid er det kanskje ikke så langt, for utviklingen er akselererende, og når vi kommer i gang med transformasjonen, vil akselerasjonen øke.

I tillegg til de tre verdener har scenariet for trinn 5 enda en grunnleggende tredeling som kalles de tre aspekter: materieaspektet, energiaspektet og styrings- eller bevissthetsaspektet. I den fysiske verden lærte vi først å beherske materieaspektet med redskaper av stein, bronse og etter hvert jern. Dernest lærte vi å beherske energi-/bevegelsesaspektet ved å lage maskiner: dampmaskiner, bensinmotorer, elektromotorer og så videre. Nå har vi også begynt å beherske styringsaspektet, det som kalles bevissthet når det opptrer hos mennesket. Maskinene får kunstige hjerner og programvare slik at de kan begynne å tenke og styre seg selv.

Vi har dessuten oppdaget at alle tre aspektene, både materie, energi og styring, er integrert i hver enkelt levende celle. Celler er i virkeligheten avanserte små roboter, og det er massevis av dem i hvert eneste grønne blad på planeten.

Scenariet av virkelighetsoppfatningen på trinn 5 sier at disse tre aspektene som er integrert i den fysiske verden, også finnes i de to ikke-fysiske. (Tre verdener, alle med tre aspekter, trenger en grundig forklaring. Forfatterens råd er å gå lett over dette innledningsvis, lese boken og nok en gang kikke på sammendraget til slutt. Figur 9-4 på side 225 kan være en hjelp.)

I den emosjonelle verden består materieaspektet – det vil si det emosjonelle materialet – av drømmer, fantasier og andre bilder som vi skaper og opprettholder både individuelt og kollektivt. Dette er stoffet som kunst, religion og myter er laget av. Den emosjonelle energien, bevegelsesaspektet i det emosjonelle, er følelser og stemninger. Det er dette som er historiens drivkraft, som er drivkraften bak markedene, karrierene og forbrytelsene. Også det emosjonelle er styrt av en programvare, en programvare som fungerer helt ulikt den som styrer det rasjonelle.

Rasjonelt materiale er data, fakta. Det er ikke noe vi kan ta og føle på slik vi kan med fysisk materiale, og ikke noe vi kan forme og omforme etter forgodtbefinnende slik vi kan med emosjonelt materiale. Derfor er også den rasjonelle programvaren, bevissthetsaspektet, av en spesiell karakter, det er logisk, lineært, rasjonelt på en karakteristisk måte.

De tre verdener fungerer som en enhet, men de fungerer på helt ulike måter, og samspillet mellom dem har også mønstre vi må forstå dersom vi for eksempel skal kunne bruke det rasjonelle til å motivere det emosjonelle, slik at dette kan iverksette fysiske handlinger. Det kreves ingen spesiell innsikt i dette for å kunne rusle ned i butikken og kjøpe en pakke sigaretter, men allerede det å slutte å røyke stiller ofte krav til teknikker som foreløpig er lite utviklet. Og faktisk har det å lære roboter å gå i butikken lenge vært umulig fordi vi har manglet den type programvare og computere som skal til for at maskiner skal lære å forstå slike dagligdagse situasjoner.

Historiens drivkraft

Drivkraften bak historien, både samfunnets historie og det enkelte individs historie, er emosjonell energi. Det er den drivkraften som bygger imperier og formuer, og det er den som splitter dem opp. Emosjonell energi er det som skaper krig og fred, vennskap og uvennskap. Emosjonell energi får oss til å bygge familier, splitte dem og samle dem. Det er den energien som får oss til å gjøre karriere, til å konkurrere, til å slåss for egne og andres rettigheter – og det er mangelen på den energien som får oss til å gi opp. Det hjelper ikke om vi har den fysiske energien dersom vi mangler den emosjonelle. Ordet emosjon kommer av verbet å movere, å bevege. Bak den fysiske handlingen ligger en emosjonell bevegelse, en emosjonell energi som får oss til å igangsette og opprettholde den fysiske. Det er dette vi er i ferd med å oppdage og lære å beherske. Det vil innebære en dramatisk forbedring av menneskenes liv og samfunn, en frigjøringsprosess minst like dramatisk som den vi startet i renessansen.

Et samfunn med større frihet og større varme. Grunnlaget for dette er at menneskets bevissthet utvides. Menneskene på trinn 5 blir minst like forskjellige fra dagens mennesker som vi er fra middelalderens. Det som er sannheter i dag, for eksempel om egoismen som menneskets drivkraft, er ikke lenger sant på trinn 5, fordi vi har fått et bevisst forhold til det emosjonelle.

Det handler ikke om at menneskene skal bli snillere eller mer moralske, endringen er ikke normativ. Det handler om å oppdage at emosjonalitetens lover fungerer ganske annerledes enn lovene for det fysiske. Emosjonalitetens og fysikkens lover har likevel det felles at de er «naturlover», det er noe man oppdager, ikke noe man vedtar. Det er ikke noe du er for eller imot, det er noe du forstår eller ikke forstår.
Det handler om å utvikle ny forståelse og nye ferdigheter, det handler om å bli flinkere, ikke snillere. Effekten vil likevel, ifølge det fremtidsbildet, det scenariet som skisseres i denne boken, bli lykkeligere mennesker. For på trinn
5 er ikke følelser noe man har eller får, det er noe man gjør.

En av de store misforståelsene

Allerede nå i transformasjonens spede begynnelse er det mulig å avsløre en av historiens største misforståelser. Først trodde vi at det fysiske fungerte på samme måte som det emosjonelle. Menneskene trodde at det de likte, det likte nok regnet eller regnguden også, så de ofret mat eller det som var enda mer dyrebart, for å få regn. Så oppdaget vi at det fysiske fungerte ut fra sine egne lover, og lærte oss å leve med dem på en noenlunde intelligent måte. Men da vi hadde forstått det fysiske, gjorde vi den motsatte feilslutningen. Vi oppførte oss, og gjør det fortsatt, som om det emosjonelle følger fysikkens lover. Nå viser det seg at emosjonalitetens lover fungerer til dels stikk motsatt fysikkens.

Fra den fysiske virkelighet vet vi at når vi har ti epler og gir bort fem, så har vi fem tilbake. Dette er en egenskap ved den fysiske materien, og den er usedvanlig tydelig og udiskutabel. Som små barn lærer vi dessuten av erfaring at vi er avhengige av våre foreldre, ikke bare fysisk, men også emosjonelt. Barn som ikke får kjærlighet og andre positive emosjonelle energier fra sine omgivelser, vil ta alvorlig skade. Disse to erfaringene, begge med enestående pedagogisk kraft, har fått oss til å tro at også for voksne selvstendige individer er emosjonell energi et begrenset gode som vi er avhengige av å utveksle med våre omgivelser. Derfor har vi i moderne tid organisert samfunnet som en serie gjensidige gi-og-ta-forhold.

Marked og demokrati er typiske eksempler på slike gjensidige kontrollfunksjoner som balanseres med at alle må gi noe og alle må få noe. Det vi litt nedsettende kaller konkurransesamfunnet og egosamfunnet er et system der individene gjensidig kontrollerer hverandre i mer og mindre balanserte gi-og-ta-forhold. Dette kan i fremtiden komme til å bli organisert på en ganske annerledes og mer positiv måte, fordi vi gjør den oppdagelsen at emosjonell energi ikke er noe knapt gode. Emosjonalitetens lover er på dette punkt stikk motsatt fysikkens. Her, innledningsvis, må det bli stående som en påstand, men det er en påstand alle som er villige til å lære seg de nødvendige ferdigheter, kan teste i praksis.

I det vi senere skal kalle emosjonalitetens 1. lov, står det: Jo mer emosjonell energi du gir bort, dess mer får du. Vel å merke, det er ikke noe du får tilbake fra dem du gir til, det kommer i tilfelle i tillegg. Du får det umiddelbart, det er en form for gjennomstrømning fra en ubegrenset kilde. Øker strømmen ut, øker den samtidig inn. Det er en gjennomstrømning, og det du sender ut, er identisk med det du får inn. Sender du ut positiv energi, gjennomstrømmes du av positiv energi. Hater du, fylles du med hat. Elsker du, fylles du med kjærlighet.

Frem til nå har vi sett på dette som et moralsk spørsmål, noe normativt. Nå er vi i ferd med å oppdage at det er et objektivt forhold. Det moralske budet blir unødvendig fordi vi oppdager at det bygger på en «naturlov».

Dermed har vi oppdaget grunnlaget for en ny og bedre måte å leve på, og en bedre måte å organisere samfunnet på. Vi kan gå fra gi-og-ta-relasjoner til gi-gi-relasjoner. Det vil gi et samfunn som er svært mye rikere og tryggere enn dagens konkurransesamfunn.

For mange lyder dette utvilsomt som naiv utopi, noe det også ville ha vært dersom det, i likhet med tradisjonelle utopier, var basert på at mennesket skulle forbedre seg normativt, at alle skulle bli snillere. Men dette scenariet bygger tvert imot på en forutsetning om at vi skal oppdage en lovmessighet på linje med tyngdeloven. Det er langt fra sikkert at trinn 5, om det kommer, blir slik det skisseres i dette scenariet, men usikkerheten er knyttet til en oppdagelse, til at noe som i dag er subjektivt, skal bli objektivt.

Vel å merke: Emosjonalitetens lover, når de avdekkes, gjelder det emosjonelle, og bare det. Hva den fysiske verden angår, gjelder fortsatt lovene for det fysiske. Har du ti epler og gir bort fem, vil du fortsatt sitte igjen med fem, også på trinn 5. Endringene på det fysiske plan vil komme indirekte som et resultat av at motivene endres.

På trinn 5, slik det skisseres i dette scenariet, er de fysiske produksjonssystemene tilstrebet stabile. Veksten er erstattet av stabile kretsløp. Livet er komfortabelt, omgivelsene er trygge, folketallet stabilt. For oss er dette spennende stoff og drøftes i bokens del IV, men for menneskene på trinn 5 er det ikke her fokus ligger, det fysiske er ikke i seg selv noe mål, bare et hensiktsmessig middel. Både planetens økologiske begrensninger og de langsiktige teknologiske utviklingstrekk peker klart i retning av at det materielle grunnlaget i fremtiden organiseres på en stabil og komfortabel måte – uten at våre etterkommere bruker særlig mye tid og oppmerksomhet på dette. Å få orden på det materielle grunnlaget er materialismens store prosjekt. Robotteknologi, bioteknologi, nanoteknologi og andre ting som er på vei, vil kunne sluttføre dette utviklingsarbeidet.

De nye mål og utfordringer er knyttet til bevissthetens videre utvikling, til å utforske og lære oss å ta i bruk det emosjonelle og det rasjonelle. Men det er ingen grunn til å tro at utfordringene i så fall blir mindre, at livet blir kjedeligere. Tvert imot, det er nå det for alvor begynner, det er nå utviklingen virkelig skyter fart.

 
Bevisst evolusjon

Evolusjonen, utviklingen av livet på Jorden, har fra første stund handlet om bevissthetens utvikling. Gjennom den biologiske evolusjonen ble først det biologiske grunnlaget utviklet, frem til mennesket og dets unike hjerne. Etter hvert ble det emosjonelle grunnlaget utviklet i enkel form i høyerestående dyr og videreutviklet i mennesket. Til slutt ble det rasjonelle grunnlaget utviklet i menneskehjernen og, gjennom kulturutviklingen, i vår programvare. Kulturutviklingen overtok der den biologiske del av evolusjonen sluttet.

Allerede på 1800-tallet påpekte forskerne at det menneskelige foster før fødselen repeterer de evolusjonære stadiene, at vi på et tidlig stadium utvikler anlegg for gjeller og så videre (se figur 2-3, side 62). Hjerneforskerne har vist at vi ikke har én hjerne, men flere utenpå hverandre. Den innerste og mest primitive tilsvarer den man finner hos reptilene (øgler og liknende), den neste har vi felles med pattedyrene, og først helt ytterst har vi det vi er alene om. Det er den store hjernebarken, neocortex, som gjør oss forskjellig fra dyrene.

Når vi så kartlegger de kulturelle utviklingstrinnene fra vi begynte å dyrke jorden og frem til i dag, og tilsvarende kartlegger menneskets psykologiske utvikling fra fødselen frem til voksen alder, er utviklingstrinnene påfallende parallelle. Som individer gjentar du og jeg, sånn grovt sett, hele evolusjonen, den biologiske før fødselen og den kulturelle gjennom barndommen. Vi når, om vi lykkes, så langt som samfunnet rundt oss er kommet. Et nytt 5. trinn betyr derfor ikke bare et nytt kulturtrinn, det betyr at individet utvikler et nytt trinn etter det vi i dag kaller voksen.

Intet forhold er mer intimt enn forholdet mellom individ og samfunn. For ikke bare er individet helt omsluttet av samfunnet, det er også slik at helheten finnes i delen, hele den kulturhistorie vi er en del av, lever i oss. Ikke bare nåtiden, men også fortiden lever i oss. Et eller annet sted langt inne i oss lever fortsatt hulemennesket. Det er heldigvis ikke fremme til daglig, men i ekstreme situasjoner er nok de fleste av oss i stand til å hente hulemennesket frem og svinge klubba mot den som truer flokken vår. Det gjelder både menn og kvinner, og den som en gang har hatt «villdyret» i seg helt fremme, vet hvor skremmende det er – ikke minst for oss selv etterpå, når det igjen er gjemt bort under tykke lag av kultur og dannelse.

Det er først nå, de siste par hundre årene, at vi har begynt å forstå hva vi egentlig holder på med, at vi alle er integrerte deler av et stort evolusjonsprosjekt. Denne erkjennelsen er det som i det følgende scenariet danner grunnlaget for vårt nye mål og vår nye visjon. Det er evolusjonismen som overtar for materialismen. For det er dette det handler om, direkte og i hverdagen for hver enkelt av oss – vi er evolusjonære vesener. Menneskene har alltid vært evolusjonære vesener, det nye er at vi på det neste kulturtrinn, det femte, er bevisst evolusjonære vesener. Livets mål og mening, både på samfunnsplan og for hver enkelt av oss, er evolusjonen selv, bevissthetens utvikling.

I dette arbeidet vil noen ha talent for å gå foran og utforske det ukjente, de vil være pionerene på det 5. og senere trinn. Det kan være som forskere, utviklere av nye teknikker og så videre. Andre vil ha talent for å hjelpe de unge til en harmonisk gjennomleving av de tidlige trinnene. Noen vil arbeide med å opprettholde det materielle grunnlaget, andre det emosjonelle.

Med en evolusjonær livsoppfatning og holdning vil det være selvinnlysende at alle er på vei fra det samme utgangspunkt mot det samme mål. Det er mange ulike veier å gå, det gjelder å finne den som passer best for den enkelte. Alle er vi underveis. I et samfunn basert på gi-gi-relasjoner er det en del av det grunnleggende paradigmet at vi tjener evolusjonen og oss selv ved å hjelpe andre frem. Enten vi nå går foran og rydder vei eller går bak og hjelper etternølerne, gjør vi et evolusjonært arbeid. Det er verken individet eller kollektivet som står i sentrum på trinn 5, det er prosessen, selve evolusjonen.

 

 
 
 

 
Skriv ut artikkelen som Word-fil