Til førstesiden                                                                                                                                                      www.femtetrinn.no          

 

Tilbake til førstesiden

   
 

 


Klarer vi en endring av 3. grad?

Det er bare historien som kan vise om vi kommer til å klare dette, men sannsynligheten for at vi skal klare overgangen øker jo mer presist vi kan forstå problemstillingen. Vi har strengt tatt ingen eksempler på at en sivilisasjon tidligere har klart å gjennomføre en endring av tredje grad på en bevisst og kontrollert måte, men det betyr ikke at det er umulig – bare at det er krevende.

Det følgende lange sitatet fra Det 5. trinn, kapittel 8, viser den fleksibiliteten som er innbygget i det kapitalistiske markedet. Dets kolossale suksess skyldes evnen  til endringer av 2. grad. For å få til en endring av 3. grad må markedet suppleres med et politisk element, en systematisk endring av rammebetingelsene.

Skal vi å få en bærekraftig økonomi må selve økonomibegrepet utvides, det må fusjoneres med økologi.  Hele det fysiske kretsløpet må inn i systemet. Og vi må få til en overgang fra kvantitativ til kvalitativ vekst.

Prosjektet 100-årsmålene handler om å gjøre et forsøk. Dersom tilstrekkelig mange med tilstrekkelig engasjement og innsikt deltar i slike forsøk, må vi tro at overgangen kan lykkes på en ikke altfor ubehagelig måte.  Se 100-årsmålene

Fra Det 5. trinn, kapittel 8

Om endringen av tredje grad fra trinn 3 til trinn 4:

Selve «grunnloven» for samspillet mellom individene og mellom individ og samfunn er endret. På trinn 4 gjelder ikke lenger lydighetsloven, her gjelder «loven om tilbud og etterspørsel», i kortform «markedsloven». Den er like grunnleggende «sann» som lydighetsloven i sin tid var det, nærmest en form for «naturlov».

Den hierarkiske og autoritære styreformen er erstattet av gjensidig kontroll, et maktspill der de ulike deltakerne holder hverandre i sjakk. Det finnes to hovedvarianter av dette: Demokrati og marked. De to er to sider av samme grunnregel, og er, etter at ideologiene døde, nesten identiske. Systemet baserer seg på at det gjennom relativt fri konkurranse oppstår en balanse mellom ulike rollepar. Markedet sikrer balanse mellom selger og kjøper, mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mellom velgere og politikere. Lover og regler skal sørge for at frie, selvstendige og ansvarsbevisste individer konkurrerer med hverandre og samspiller slik at man får en optimal balanse.

Det er, i alle fall i prinsippet, genialt enkelt og har i praksis vist seg å være fantastisk effektivt for å oppnå trinn 4s hovedmål, som er materiell vekst. Grunnen til at det er så effektivt, er at det har innebygd en mekanisme for endring. Programmet har en innebygd dynamikk. Dersom en vare (eller for den del et politisk program) ikke lenger selger, ikke etterspørres, ja, så må man slutte å produsere den. Det kan være meget ubehagelig å legge ned en fabrikk, tape på aksjer eller legge om til ny produksjon, men det er en udiskutabel automatikk i at det må gjøres. Hvordan det skal gjøres, kan diskuteres, men ikke at det må gjøres. Selv den mest maktglade imperiebygger av en konsernsjef må ha en ydmyk holdning i forhold til sine kunder – det er kapitalismens credo.

Årsaken til at næringslivet får stadig mindre enheter med resultatansvar, at avdelinger blir gjort om til egne aksjeselskaper, at tjenester blir kjøpt inn utenfra i stedet for at man har egne folk til å utføre dem, er at de blir hverandres kunder. Og i relasjon til kunder er vi alle lærevillige, vi vet at vi må endre oss i takt med kundens ønsker.

For den enkelte bedrift krever markedet ofte tøffe endringer av 2. grad. Det innebærer ofte at bedriften må nedlegges. Og så absolutt er budet at bedrifter som regel lydig avliver seg selv. For i den store overordnede rammen, i samfunnets paradigme, er dette bare endringer av 1. grad. De enkelte bedrifter må finne seg i å dø for at den større organismen skal holde seg sunn.

Endringer av 1. grad i det store systemet (konsernet eller samfunnet) kan innebære endringer av 2. grad i det lille (bedriften), men det er ingen endring av 3. grad i dette. Brukerprogrammene kan endres, men den største rammen, den grunnleggende felles virkelighetoppfatning med operativprogrammene, står fast.

Sovjetunionens planøkonomi var på 1960-tallet i ferd med å utkonkurrere Vesten. Amerikanerne våknet med et rykk da russerne sendte opp den første satellitten, Sputnik 1. I oppbyggingsfasen virket de statlige 5-årsplanene etter hensikten. Men da Sovjetunionen til Vestens like store overraskelse brøt sammen omkring 1990, viste det seg at det hele hadde stivnet og råtnet på rot.

Forfatteren av denne boken hadde gleden av å besøke et stort antall bedrifter og institusjoner i Baltikum i 199091, da disse løsrev seg fra Sovjetunionen, og kunne konstatere at alt var omtrent 1956-modell. Maskinene, arbeidsmiljøet, bilene, tapetene – det gav en nesten uhyggelig følelse av å besøke sin egen barndom. Sovjetunionens dødsårsak kunne ikke ha vært demonstrert tydeligere: Systemet manglet en automatisk endringsmekanisme, det fungerte faktisk stikk motsatt. Det var sterke maktstrukturer knyttet til alt som var bygd opp etter krigen, og disse forsvarte tappert sine posisjoner. Det fantes ingen «naturlov» som sa at

 

 Det som ikke lenger fungerte, måtte dø, at de varene som ingen var fornøyd med, måtte man slutte å produsere. Vi kjenner det fra den skandinaviske blandingsmodellen også. Politiske prosesser og offentlig planlegging kan være meget effektive for å opprette noe nytt, men er særdeles lite egnet til å nedlegge noe gammelt.

Verdenshistoriens så langt klart mest effektive endringsmekanisme på samfunnsnivå er den som er beskrevet i figur 8-8. Den er basert på «naturloven» om tilbud og etterspørsel, at endringer av 2. grad på individ- og bedriftsnivå aksepteres som «naturnødvendige», at delsystemet aksepterer å avvikle seg selv for at helheten skal holde seg sunn og klare å fornye seg. Det kommunistiske plansystemet manglet en slik mekanisme og hadde i virkeligheten aldri en sjanse. I etterpåklokskapens klare lys er det underlig at det varte så lenge som det gjorde.