Til førstesiden                                                                                                                                                      www.femtetrinn.no          

 

Tilbake til førstesiden

   
 

 

 
Bevissthetens elementer

(teksten er hentet fra Emosjonell kompetanse kapittel 4)

For å kunne ta emosjonalitetens lover i bruk på en enkel og effektiv måte, trenger vi en enkel og operasjonell modell av hva bevissthet er.

Vi bruker ordet i ulike sammenhenger og i ulike betydninger. Vi snakker om å bli oss bevisst et eller annet, om bevisstgjøring. Når vi besvimer mister vi bevisstheten, vi blir bevisstløse. Andre ganger snakker vi om det underbevisste,  om noe som foregår i vår underbevissthet og så kanskje senere dukker opp i bevisstheten, i dagsbevisstheten.  Noen ganger snakker vi om at vi ikke er oss bevisst et eller annet, som f eks en uvane. Vi kan til og med erklære oss ”bevisstløse i gjerningsøyeblikket”.

Det er knapt noe forskerne og filosofene har hatt større problemer med enn å finne ut av i moderne tid enn nettopp bevisstheten. Egentlig er det ikke så rart fordi den dominerende virkelighetsoppfatningen har lenge vært materialistisk (reduksjonistisk), at det fysiske er det eneste virkelig virkelige. Og det fysiske har hatt to aspekter: materie og energi. Dermed har man så og si per definisjon avskåret seg fra å begripe bevisstheten.

Slik vi her har beskrevet verden, er bevisstheten et aspekt i seg selv. Da blir det hele langt enklere. Da kan vi gå rett på og beskrive de ulike elementer vi i alle tilfeller må ha et klart forhold til dersom vi skal begynne å arbeide systematisk med å utvikle vår bevissthet. For det er disse elementene vi må arbeide med når vi skal ta i bruk det emosjonelle på en bevisst måte.

Vi begynner med å skille mellom bevissthetens fire elementer:

Oppmerksomhetsfeltet, oppmerksomhetens lyskjegle som avgrenser det vi retter vår oppmerksomhet mot. Vi er ubevisst det som faller utenfor lyskjeglen.

 

 

For å forstå og å trene bevisstheten er det viktig å skille mellom dens fire ulike elementer.

Noen ganger kan vi med våre fysiske øyne se det vi retter oppmerksomheten mot, andre ganger, som når vi dagdrømmer, er oppmerksomheten rettet mot noe som ikke kan sees med det fysiske øyet. Vi kan styre oppmerksomhetsfeltet selv, eller vi kan la omgivelsene styre det. Veldig mye av det som skjer i samfunnet i dag kan beskrives som en kamp om folks oppmerksomhet.

Programvaren, tolkningsapparatet vi bruker for å sortere og forstå de fenomenene vi fanger innenfor vårt oppmerksomhetsfelt. Programvare er en beskrivelse sett utenfra, en objektivisering av det som innenfra oppleves som ferdigheter, som evne til å forstå og til å gjøre noe. Det aller viktigste verktøyet vi har av denne typen er språket. Vi setter navn på ting, sorterer dem i kategorier som hus, bil, båt, gir dem merkelapper som stygg / pen, stor / liten osv.

Observatørpunktet er den posisjonen oppmerksomhetsfeltet rettes fra. Det bestemmer hva som er subjekt og hva som er objekt. Dette punktets plassering og bevegelighet er en  avgjørende faktor i bevissthetens utvikling. Vi kan ikke flytte rundt på  det like enkelt som vi kan flytte oppmerksomhetsfeltet, men det kan flyttes, det behøver ikke være inne i hodet, bak øynene et sted.

Bevissthetskjernen er en nøytral betegnelse på  det som er i observatørpunktet. En slik nøytral betegnelse har mange fordeler, men det har også vært betegnet som jegét, selvét,  egoet og sjelen. Vi skal foreløpig la det ligge, og konsentrere oss om de tre andre elementene.

Bevissthetens tre posisjoner

Vi starter med observatørpunktet, eller mer presist: observatør og aktørpunktet. For  vi reagerer og handler ut fra dette, vi er ikke bare passive tilskuere.

Igjen kan det være lurt å velge nøytrale betegnelser som

første, andre og tredje posisjon

 

1. posisjon er normal dagsbevissthet. Vi er mer eller mindre oppslukt av noe, vår egen innsideopplevelse av omgivelser, drømmer, fantasier eller hva det nå er.

2. posisjon er evnen til å se situasjonen ut fra en annens synspunkt, det vi gjerne kaller empati.

3. posisjonen kalles også meta-posisjonen[1] , der vi samtidig kan se oss selv og  situasjonen vi er i. Bevissthetskjernen plasseres i et observatørpunkt utenfor oss selv, der vi er i en tilnærmet nøytral observatørposisjon, samtidig som vi er oppmerksomme på vårt eget emosjonelle reaksjonsmønster, vår innsideopplevelse av situasjonen.

Tredje posisjon er en tilstand de fleste opplever glimtvis. Ofte fremkalles den av nye, positive opplevelser. ”Tenk her står lille jeg og opplever solnedgangen bak pyramidene i Egypt”.  Mange har også opplevd ”å stå utenfor seg selv” i veldig vanskelige situasjoner og ved store smerter.

I noen grad er vi også i det daglige oppmerksomme på hvordan vi ordlegger oss, hvordan vi oppfører oss og hvordan vi reagerer, men de aller færreste klarer å være i en klar 3. posisjon mer enn et minutt eller to. 

Du kan prøve det her og nå. Forsøk å holde oppmerksomheten på deg selv samtidig som du leser - altså både den som sitter og leser og bokens innhold samtidig. De aller fleste må trene lenge for å kunne holde denne posisjonen i 10 – 15 minutter.

Problemet med 1. posisjon er at så lenge vi er i den, er oppslukt av situasjonen, kan vi ikke bevisst endre våre reaksjoner på den. Vi er i våre følelsers vold. Det du er bevisst på kan du gjøre noe med, det du ikke er bevisst gjør noe med deg. For å gjøre noe med det må vi mentalt gå ut og se på oss selv og situasjonen vi er i.  Det kan være meget nyttig.

Tenk deg at du står nervøs for å gå opp på talerstolen, du er tørr i munnen og du kjenner redselen komme snikende.  Trikset er da å gå i 3. posisjon og stille seg selv spørsmålet: ”Lurer på hvor lenge han har tenkt å stå der å se redd ut. Nå er det vel på tide at han skifter til den tilstanden han var i da han holdt debattinnlegget på konferansen i fjor, den gangen han følte at han behersket situasjonen og overbeviste forsamlingen”.

Allerede i det øyeblikk du stiller spørsmålet er situasjonen endret. Du er ikke lenger fanget inne i redselen fordi du også ser på den utenfra.  Det er ikke sikkert den forsvinner helt med en gang, men den har mistet det meste av sin kraft.

Noen ganger er det åpenbart en fordel å være i 1. posisjon, å være helt oppslukt av det vi holder på med.  Noen ganger er det bra å kunne leve seg inn i hvordan andre levende vesener, kanskje med en annen bakgrunn enn oss, opplever en situasjon. Andre ganger har vi stor fordeler av å kunne ”gå meta”, av å gå i 3. posisjon, av å se oss selv i perspektiv.

Poenget er at det er en fordel å kunne velge, å trene opp ferdigheten til å kunne flytte observatørpunktet etter behov. Økt bevissthet er en ferdighet, det er en modnings- og treningssak.

Kampen om oppmerksomhetsfeltet

Oppmerksomhetsfeltet er vi alle i en viss grad trenet i å styre. Vi kaller det konsentrasjon, og lærer det i skolen, i idretten, i arbeidslivet og andre steder.  Stort sett lærer vi det i forbindelse med bruk av den rasjonelle programvaren, vi trener evnen til å konsentrere oss om å lese en bok, lære en lekse, foreta en utregning, skrive en tekst eller utføre et krevende fysisk arbeide.

Men det meste av dagen går vi ikke rundt og en dypt konsentrert om en enkelt oppgave.  Tvert imot er det slik at oppmerksomheten vår dras snart i den ene retningen og snart i den andre, styrt av ytre faktorer. Mye av det som skjer i det moderne samfunn kan beskrives som en kamp om vår oppmerksomhet. Reklame handler nettopp om det. Massemediene kjemper om vår oppmerksomhet. Middagsavisenes forsider er slående eksempler. Fjernsynsstasjonene holder ganske nøyaktig rede på hvor mange som ser hvert enkelt program, hvor manges oppmerksomhet de har klart å fange.

I hvilken grad de har klart å fange vår oppmerksomhet er et annet spørsmål. Mange har radio eller TV stående på som en slags bakgrunnsstøy. De fleste mennesker synes å spre oppmerksomheten det meste av tiden.

Et interessant eksperiment vi kan gjøre med oppmerksomhetsfeltet er å sitte sammen med noen venner på en restaurant med mange gjester. Normalt vil vi da konsentrere oss om samtalen rundt bordet og ikke legge merke til lyden fra de andre bordene. Men stopp opp et øyeblikk og fokuser hørselen på bakgrunnsstøyen, det kan bli en ganske slående effekt. Vi kan ”slå av og på” bakgrunnsstøyen ved å flytte oppmerksomhetsfeltet.

En tilsvarende effekt opplever vi ofte på kino. Før filmen begynner og helt i starten av filmen, er vi oppmerksomme på menneskene rundt oss, kanskje sitter de litt i veien eller de rasler med sjokoladepapir. Men er det en god film lar vi oss etter hvert fange av handlingen, filmen tiltrekker seg hele vårt oppmerksomhetsfelt.

Vi vet nå også at vi faktisk flytter oppmerksomhetsfeltet mellom tre ulike verdener, mellom den emosjonelle fantasi og drømmeverdenen, den fysiske verden og de rasjonelle tankenes verden.

Like viktig er det vi var inne på i kapittel 2, at vi kan velge å ha fokus på  løsninger, muligheter, på sterke sider og på fremtiden, altså bestemme oss for å holde oppmerksomhetsfeltet på det positive, mens vi mentalt snur ryggen til det negative.

Flowtilstanden som gir både optimale opplevelser og optimal ytelse, handler først og fremst om en  bestemt bruk av oppmerksomhetsfeltet.

Det går igjen i all trening og opplæring både av det fysiske, det emosjonelle og det rasjonelle, det intellektuelle – en konsentrert bruk av oppmerksomhetsfeltet.

De som vil lede andre, må lære seg kunsten å samle folks oppmerksomhetsfelt på et felles mål, om en felles visjon.

Programvaren

Det siste av bevissthetens elementer, programvaren, de ulike programpakkene for det fysiske, det emosjonelle og det rasjonelle, er en nøkkel til det meste. Vi har allerede drøftet dette noe i forrige kapittel.

De fysiske programmene eller kanskje rettere programpakkene som styrer kroppen vår, kan veldig grovt sett deles i to hovedgrupper. Den ene kan vi for enkelhets skyld kalle automatisk organkontroll. Det er programmer utenfor vår bevisste kontroll som styrer fordøyelse, hjertesalg, immunforsvar osv. Vi har slike medfødte programmer på alle nivåer i kroppen, fra styring av de kompliserte  prosessene i den enkelte celle og opp til helheten. Noen av disse programmene kan i en viss grad bevisst overstyres, som å holde pusten.

Den andre gruppen av fysiske programmer er dem vi må trene opp, som evnen til å gå, sykle osv, vi kan kalle dem atferdskontroll. Også disse automatiseres i stor grad, når vi først har lært å gå, tenker vi normalt ikke på at nå må jeg løfte høyre ben osv, men de må innlæres før de kan automatiseres.

De emosjonelle programpakkene har en dominerende plass hos de fleste mennesker. Også her finnes det medfødte programmer, vi kan kalle det den biologiske startpakken. Denne type programmer er viktigere hos dyr enn hos mennesker og da kaller vi dem instinkter. For menneskenes del er disse etter hvert blitt helt eller delvis overstyrt av andre programmer, men noe sitter fortsatt igjen. Erkeeksemplet er de medfødte automatiske reaksjonene som er innbygget for å sikre artens overlevelse. Mennesket hadde aldri overlevd tidlig steinalder uten disse[2]. Og mye av den senere kulturutviklingen har handlet om å bringe disse driftene under kontroll.

Den mest dominerende programpakken hos moderne mennesker kan vi kalle automatisk respons. Den brukes til en rask sortering av alle inntrykkene vi mottar. Programpakken er erfaringsbasert, vi liker det vi tidligere har hatt gode erfaringer med og missliker det vi har hatt dårlige erfaringer med. Ut fra disse erfaringene velger så programmet ut en emosjonell reaksjon, vi blir glade eller triste, sinte eller vennlige osv. Noe liker vi, noe liker vi ikke. Noe tror vi, noe tror vi ikke. Noe vekker interesse, andre ting oppfatter vi som uinteressante.

I tradisjonelle samfunn var og er disse automatiske responsprogrammene i hovedsak kultur- og klassebestemte. For moderne mennesker er de individuelle variasjonene mye større. Det typiske for oss er at vi kan ”plukke i hyllene”, vi kan velge mellom ulike stilarter, ulike image, ulike ideologier og religioner. Vi kan plukke litt herfra og litt derfra.  Men fortsatt er reaksjonene i hovedsak automatisert, og de fleste identifiserer seg i stor grad med sitt reaksjonsmønstre. Vi identifiserer oss med våre meninger og våre interesser, med våre holdninger, hvordan vi forholder oss til oss selv og våre omgivelser. Når vi er mer høytidelige snakker vi om våre verdier.

I praksis er vi helt avhengige av slike automatiske respons programmer. I flommen av inntrykk har vi ingen mulighet for å vurdere alt fra grunnen av hver gang, det ville ta alt for lang tid. Det som er et hovedtema i denne boken er hvordan vi selv kan studere og lage disse programmene, unnvære dem kan vi ikke.

Det disse programmene for emosjonell respons gjør er å kople en emosjonell energi, en følelse, til vår oppfatning av et fenomen. Det kan være en gjenstand vi ser ”det var en lekker bil”, en handling ”så snilt av deg å slippe meg frem”, det kan være en idé ” kanskje vi skal prøve, det kan være verd et forsøk” , eller det kan være et minne ” nå har jeg dummet meg ut”. Disse responsprogrammene bestemmer ikke bare ”synsing” de bestemmer også handling.  De utløser fysiske reaksjoner  de får oss til å handle, ofte på brøkdeler av et sekund. Den store fordelen med de emosjonelle responsprogrammene er at de gjør oss i stand til å handle meget raskt.

De andre hovedgruppen av emosjonelle programmer kan vi kalle den kreative generatoren, eller drømmegeneratoren. Det er fantasien, det skapende i oss. Også  dette er som responsprogrammene en utadgående reaksjon, men dette er en hel kjedereaksjon av assosiasjoner, lynraskt drar vi opp for vårt indre blikk drømmer og fantasier. Vi skal komme tilbake til dette i et eget kapittel i slutten av boken (kapittel 11), i denne omgang er poenget å skaffe oss en oversikt over innholdet i det vi har kalt bevissthetens elementer, ikke minst forskjellen mellom det emosjonelle og det rasjonelle.

De rasjonelle programmene er de som historisk sett er de nyeste og minst utviklede. Sammenliknet med de fysiske og de emosjonelle programmene kan de rasjonelle håndtere få faktorer av gangen og de arbeider mye senere. Selv vitenskapen klarer bare å forholde seg til et begrenset antall variable av gangen og bruker lang tid på datainnsamling og analyse.

Tenk deg at du kommer inn i et barneselskap med 30 niåringer som myldrer rundt. Om du skulle bruke det rasjonelle apparatet til på analysere situasjonen, ville den være endret lenge før de fikk noen oversikt. Det vi derfor gjør i vanlig situasjonsoppfatning er at vi bruker det emosjonelle apparatet. Bevisstheten henter frem et bilde av en liknende situasjon vi har erfaring med, og så handler vi ut fra det.

Styrken ved de rasjonelle programmene er at dem jobber vi med på en bevisst måte. Det er langsomt og omstendelig, men til gjengjeld vet vi hva vi gjør. Dessuten arbeider det rasjonelle apparatet på en fundamentalt annen måte enn det emosjonelle.

Det rasjonelle apparatet henter inn opplysninger og analyserer dem. Det henter inn, undersøker, studerer de enkelte faktorer og hvordan de påvirker hverandre. Når det rasjonelle er på sitt beste kan det i et glimt oppfatte hvordan et helt system fungerer.

Det rasjonelle henter inn data og innsikt, systemforståelse. På det grunnlag kan vi kalkulere og konstruere. Men det rasjonelle dikter ikke, fantaserer ikke.

Vi sier at det rasjonelle fungere på en objektiv måte, mens det emosjonelle fungerer på en subjektiv måte. Normalt kombinerer vi disse to apparatene, vi blander sammen det emosjonelle og det rasjonelle. Det er helt avgjørende for oss at vi kan kombinere dem, de er som vår høyre og venstre hånd, men skal vi få full nytte av dem er det viktig å kjenne forskjellen slik at vi kan bruke det emosjonelle til hva det egner seg best til og det rasjonelle til hva det egner seg til

Hovedpoenget er at:

Rasjonelle programmer henter inn og analyserer

Emosjonelle programmer prøver ut og skaper

Det emosjonelle inspireres eller provoseres, vi mottar ideer eller  impulser som setter i gang en emosjonell reaksjon. Dette kan skje i en gjensidig vekselvirkning, et samspill som gå over lang tid. Likefullt er vår egen emosjonelle prosess utadgående, skapende, utprøvende.

Stor kunst kan ha karakter av å oppdage den bakenforliggende ideale virkelighet. Men metoden er å prøve ut, å skape former som i neste omgang kan inspirere. Prosessen likner på den emosjonelle virkelighetsoppfatning hvor vi prøver ut bilder fra liknende situasjoner.

Det rasjonelle arbeider med objekter det står utenfor, det fungerer objektivt. Det observerer og analyserer - enkeltfaktorer, sammenhenger og systemer. Objektive sannheter skapes ikke, de oppdages. Vi kan analysere, kalkulere og konstruere, men vi kan ikke dikte, fantasere eller skape ut over de lovmessigheter vi har oppdaget. Sammenhengene kan utnyttes, men ikke skapes.

Arkitektur og ingeniørkunst er på sitt beste en kombinasjon av det rasjonelle og det emosjonelle

 

Rasjonelle programpakker

Henter inn og  analyserer rasjonelt materiale.

Langsomme, få faktorer av gangen

men bevisste, vi vet hva vi gjør.

 

Emosjonelle programpakker

Skaper og prøver ut emosjonelt materiale.

Raske, omtrentlige, maler med bred pensel.

Ofte ubevisste, tar styringen.

 

Fysiske programpakker

Automatisk organkontroll er medfødt og ubevisst.

Adferdskontroll er innlært, men normalt automatisert.

 

[1] meta er opprinnelig et gresk ord, her brukt i betydningen bakenforliggende, omtrent som i metafysikk.

[2] Det 5. trinn side 146, eller f eks Ken Wilber: Sex, Ecology, Spirituality.

 

 
 

 
Skriv ut artikkelen som Word-fil